title

Museum - et program om norsk historie

NRK

3
Followers
27
Plays
Museum - et program om norsk historie
Museum - et program om norsk historie

Museum - et program om norsk historie

NRK

3
Followers
27
Plays
OVERVIEWEPISODESYOU MAY ALSO LIKE

Details

About Us

Et reportasjeprogram om norsk og nordisk historie og arkeologi. Programleder er Øyvind Arntsen og Jan Henrik Ihlebæk. MUSEUM sendes i P2 på lørdager kl 16.03 ,søndager kl 07.30 og onsdager klokken 20.30. MUSEUM har vært på lufta siden 2001, og legger stadig ut nye og gamle programmer for podkast og nettradio.

Latest Episodes

Historisk klimakrise og årringer

«Klimarekonstruksjon» kaller forskerne det når de legger sammen lange serier med årringsdateringer fra hele Europa for å få en oversikt over tidligere tiders klimakriser. - Jeg kaller det for «Det svarte hull i europeisk historie», sier forsker Terje Thun ved Nasjonallaboratoriene for datering ved NTNU Vitenskapsmuseet i Trondheim. Gjennom mange års samarbeid med kollegaer i hele Europa og lange serier med studier av årringer på gamle trær i Norge har Terje Thun kommet fram til at det må ha skjedd noe i 1258 som påvirket klimaet i hele Europa i mange år. - Mest sannsynlig er det et stort vulkanutbrudd i Indonesia, kanskje det største de siste tusen år, sier Thun. Den historiske klimakrisen er dokumentert i hvert eneste tre som vokste den gangen og er synlig i dendrokronologien over hele Europa gjennom 1300-tallet og langt inn på 1400-tallet. - Vis er det i at det ble full kollaps i byggevirksomheten over hele Europa og at uår og store nedbørsperioder i tiårene som fulgte hemmet veksten med så mye som 90 prosent, sier Thun. Han peker på at denne klimakrisen kan ha mye av skylden for at Svartedauden i 1349 fikk så store utslag og at det tok så lang tid før virkningene avtok. I MUSEUM følger vi Terje Thun og Helene Løvstrand Svarva på feltarbeid på Frønningen ved Sognefjorden. Forskerne forteller om hvordan de tar boreprøver av trær og hvordan de leter etter flere tusen gamle trær i innsjøer over dagens tregrense. Med : Helne Løvstrand Svarva, Terje Thun og Vilhelm Rumohr. Programleder Øyvind Arntsen. Sendt første gang 12/10 2019

26 MIN4 days ago
Comments
Historisk klimakrise og årringer

En smak av klippfiskhistorien

Det er lenge siden kvinnene vendte klippfisk på klippene rundt om i Kristiansund. Men klippfiskhistorien lever fortsatt sterkt i byen, med eget klippfiskmuseum og mange klippfiskentusiaster. - Det er ikke vanskelig å få seg et måltid saltfisk, enten som Bacalao eller i andre retter, sier forskningsleder ved Nordmøre museum, Odd Williamsen. - Han er ekspert på klippfiskhistorien, i likhet med klippfisk-kjøpmann og lokalhistoriker Knut Garshol. Salttørket hvitfisk Eventyret med produksjon av salttørket hvitfisk startet på slutten av 1600-tallet med Jappe Ippes. Han hadde hollandsk bakgrunn. Og de som kom til og utviklet denne industrien videre, var også utlendinger, det var skotter og etter hvert også dansker. - Janteloven sørget for at det ikke var lokale drivere, det var nesten slik at det skulle være utlendinger, forteller Odd Williamsen. Han er stolt av Norsk Klippfiskmuseum som formidler denne ramsalte historien i et 5000 kvadratmeter stort bygg fra 1700- og 1800-tallet. - Museet ønsker å formidle klippfiskhistorien så sanselig som mulig. Her kan du lukte, smake og kjenne på klippfisk, sier forskningslederen ved Nordmøre museum. - Knut Garshol, som driver Klippfiskbutikken, på Rådhusplassen i Kristiansund er fjerde generasjon i klippfiskbransjen. Han forfedre drev med slofart – det vil si transport av skrei fra Lofoten og Finnmark til Kristiansund. Slofarten var en stor næring i byen. Fortsatt produseres det mye klippfisk på Nordmøre og Sunnmøre. Nå skjer det innendørs på store rister hvor fisken utsettes for forskjellig «vær» og infrarødt lys som gjør samme virkning som sollys. Medvirkende: Odd Williamsen. Knut Garshol. Programleder Jan Henrik Ihlebæk. Sendt første gang 5.oktober 2019

26 MIN1 weeks ago
Comments
En smak av klippfiskhistorien

Gård og grav ved Vinjeøra

Ved Vinjefjorden på Nordmøre graver arkeologer fra Vitenskapsmuseet i et særdeles spennende felt. Her er det funnet en gårdsstruktur fra jernalder og en stor gravplass bare hundre meter unna. Utgravningene kan kaste nytt lys over utviklingen av den historiske gården og om gravskikk i førkristen tid. Særlig spennende er funnet av det som kan være et dødehus. «Vi har ikke vært borte i noe lignende i Vitenskapsmuseets nedslagsfelt. Og det er jo store deler av Midt-Norge, sier prosjektleder Raymond Sauvage ved Vitenskapsmuseet i Trondheim. Statens vegvesen skal forbedre E39 gjennom området. Folket på Vinjeøra har krevd at det blir gul midtstripe på den trafikkerte Europaveien. Det er tross alt hovedveien mellom Kristiansund og Trondheim. Feltet ligger på grunnen til Skeiet gård – høyt oppe på en morenerygg med fabelaktig utsikt ned til Vinjeøra og Vinjefjorden. «Vi antar at det kan ha svært en gård her helt fra eldre jernalder fram mot tidlig middelalder. Det gir oss mulighet til å finne utviklingstrekk over et langt tidsspenn. I gravfeltet har vi spor etter det som kan ha vært en steinalderboplass. På den tiden var det trolig seilbart mellom Vinjeøra og Kyrksæterøra, forteller Sauvage. I en mannsgrav er det funnet restene etter det som kan ha vært en kriger fra Vinkingtid. Utgravningsleder Karoline Mikkelsen forteller: «Vi fant sverd, spyd og restene av et skjold. Det var ingen levninger. Jorda her består av grus og sand med god drenering slik at ingenting av skjelettet er bevart. Like ved er det funnet en kvinnegrav med perler og smykker. Mikkelsen utelukker ikke at det kan være et tredvetalls graver på området. To båter er også lokalisert. Den ene er gravd ut, men det er bare sømmen i bordgangene som er igjen.

26 MIN2 weeks ago
Comments
Gård og grav ved Vinjeøra

Handverksdager på Røros 2019

- Av det man kan se med det blotte øyet her på Røros, så er det ikke mye som er fra storhetstiden da verket gikk. Da må man bak de panelte fasadene og inn i gårdsrommene, sier Per Øivind Riise fra Røros Museum. - Og Berit Bakosgjelten, avdelingsleder for bygningsvern på Røros Museum legger til at folk blir veldig glade for å se en gammel tømmervegg. men de fleste fasadene ble panelt allerede på 1700-tallet, og da sveitserstilen kom med jernbanen på 1800-tallet, så skulle hele byen se sånn ut. Og på 1930 og 40-tallet og fram til Unescos vernestatus, så var det om å gjøre å plukke ned sveitserstilen. Vernetenkingen har forandret seg mye gjennom tidene, sier Bakosgjelten. I MUSEUM besøker vi «Handverksdager på Røros 2019» som arrangeres for 20.gang i år. Der samles tradisjonshåndverkere fra hele landet, både for å lære av dyktige kursledere og for å treffe hverandre og utveksle erfaringer. Jon Bojer Godal, (82), er av de kurslederne som har lengst erfaring med bygging i tre, både når det gjelder hus, uthus, låver, takkonstruksjoner og for den saks skyld, gamle båter. - Det var et sterkt teknologisk skifte da det amerikanske bindingsverket og hurtige, industrialiserte byggemetoder kom for alvor på 1960-tallet, sier Godal. Da forsvant den tradisjonelle byggeteknikken gradvis mer og mer, og nå er Godal en av dem som forsker på og lærer fra seg handlingsbåren kunnskap. - Det er ikke bare håndbåren kunnskap det handler om, men det er hele handlingsmønsteret vi må forstå bedre, sier Godal. Medvirkende: Per Øyvind Riise, Berit Bakosgjelten, Jon Bojer Godal, Matthias Helje, Ole Jørgen Schreiner, Jan Tore Ovesen. Programleder Øyvind Arntsen. Sendt første gang 21/9 2019

26 MIN3 weeks ago
Comments
Handverksdager på Røros 2019

Skogfinnetorpet på Abborhøgda

Den skogfinske kulturen ble knapt regnet som norsk og lå antakelig langt fra det som var idealet for Fortidsminneforeningens stiftere i 1844. - For dem var det en jakt på det spesielt gamle og det spesielt vakre og det spesielt norske. Det var stavkirker, middelalderloft og klosterruiner. De fortalte Norgeshistorien i store bokstaver, sier Fortidsminneforeningens styreleder Margrethe C Stang i jubileumsåret. Når Fortidsminneforeningen nå overtar fredede bygninger, er det med en litt annen innfallsvinkel. I de senere årene har foreningen blitt eier av blant annet et sjøsamisk småbruk i Balsfjord og er nå i ferd med å overta skogfinnetorpet på Abborhøgda. Da skriver vi dem på vår måte inn i Norgeshistorien. Det har ikke alltid vært åpenbart å inkludere de nasjonale minoritetene i vår felles historie, sier Stang. I MUSEUM går vi innover i Varaldskogen i Austmarka i Kongsvinger kommune på gamle skogfinske stier. Abborhøgda ligger på en fin høyde med utsyn over skogene og rundt det store tunet liger det til sammen 10 bygninger, store og små. - Det ser nesten ut som dyrehus og driftsbygninger vokser opp av jorden, de ble lagt akkurat der det passet best, og bygget på den ekleste og mest økonomiske måten, både når det gjelder materialer og tidsbruk, sier generalsekretær Ola H Fjeldheim. Han gir ros til Skogfinsk museum på Svullrya og Anno museum og de som har sørget for at husene og kulturlandskapet har blitt holdt i noenlunde hevd de siste årene. Riksantikvaren har fredet husene og de mange små driftsflatene i mosaikklandskapet rundt gården. Statskog overdrar eiendommen til Fortidsminneforeningen som nå skal forsøke å få til vern gjennom bruk. - Det er Skogfinsk museum som kan den skogfinske historien. Vi i Fortidsminneforeningen skal forsøke å ta oss av husene og landskapet og prøve å gjøre stedet til et sted mange kan besøke. Vi vil hente fram gamle håndverksteknikker og gjøre det vi kan, sier Fjeldheim. - Men det skal ikke bli en polert idyll. Noen ganger kan det være en fare for at for mye blir «ryddet opp». Vi skal ta være på stedet som det er, sier generalsekretær Ola Fjeldheim. Medvirkende: Styreleder i Fortidsminneforeningen, Margrethe C Stang og generalsekretær Ola H Fjeldheim. Programleder Øyvind Arntsen. Sendt første gang 14/9 2019. Illustrasjonsmusikk i bakgrunnen er fra "Langt innpå skoga" med Sinikka Langeland.

26 MINSEP 13
Comments
Skogfinnetorpet på Abborhøgda

Fetsund lenser

Helt siden 1300-tallet ble tømmer fløtet i norske elver og vassdrag. Nå går alt tømmer på trailer eller tog. I Fetsund ligger ett av de aller største industrielle kulturminene her i landet. Det er Fetsund lenser. Den forteller fløtehistorien i Norge. «Så langt vi vet er dette anlegget det eneste som er igjen i hele verden, sier konservator Thomas Støvind Berg. På det meste arbeidet det 300 mennesker i Fetsund lenser. Her ble tømmerstokkene samlet «rettet» og buntet for videre slep ned mot Lillestrøm og Øyeren. På midten av 80-tallet var det slutt. Sagbruk og fabrikker som hadde kjøpt tømmeret, forsvant. «Det var nære på at hele anlegget her ble revet. Takket være musikkprofessor, trompetist Harry Kvæbæk ble anlegget reddet og fredet. Derfor har han fått sin fortjente statue i anlegget her, forteller Berg. Det var et vell av oppgaver i en tømmerlense. Etter hvert kom store mekaniske installasjoner som lettet arbeidet. «I et anlegg som strekker seg over to og en halv kilometer ble det upraktisk for arbeiderne ute i lensesystemet å gå i land for å spise. Det ble plassert flytende hvilebrakker ute i elva slik at matpausene ble mer effektive, sier Thomas Støvind Berg. flere av disse flytebrakkene er fortsatt intakte og utgjør en del av lensemuseet. En del av tømmeret som havnet i Fetsund lenser hadde reist langt. «Det sies at tømmer som var hugget tre, fire mil sør for Roros, havnet her, sier konservator Thomas Støvind Berg. Fetsund lenser disponerer også en hel flåte historiske fartøyer i tillegg til en stor bygningsmasse på land.

26 MINSEP 6
Comments
Fetsund lenser

Spissbåten i Porsanger

Langs hele Norskekysten har små, lettrodde robåter vært et viktig arbeidsredskap gjennom alle tider. Båtene er som oftest spisse i begge ender og varierer i størrelse og utforming. I Hordaland har de Oselveren og Strandebarmeren. Det er mørebåter og Saltdalsbåter. I Porsanger kalles denne båttypen «Spissa». På Sjøsamisk kompetansesenter, Mearrasiida, i Indre Billefjord gjøres det nå et viktig arbeid for å bevare båttypen. Reddes fra historisk forlis - For oss sjøsamer er denne båten kanskje det viktigste symbolet for vår kultur, sier Thomas Hansen. I den øyrike Porsangerfjorden var leveveien fiske, sanking og jakt og husdyrene ble rodd ut på øyene med spissbåten. «Ja, til og med store okser ble fraktet med spissbåt. Da måtte bunnen fôres rikelig med torv, slik at ikke dyra ikke skulle tråkke hull i båten, forteller båtbygger Hans Hansen. Hansen er nå en av de ytterst få som kan bygge «spissa». Nå har han fått en lærling som skal videreføre tradisjonen. Ord og uttrykk bærer historie Språkforsker Steinar Nilsen har sin oppgave i å samle samiske ord knyttet til båten og til byggingen av dem. Et møysommelig arbeid. «Jeg har intervjuet mange av de gamle her i området som kunne de gamle samiske ordene på båtenes forskjellige konstruksjonsdeler. Nå har vi samlet mange ord som egentlig var i ferd med å gå tapt i det samiske vokabularet, sier Nilsen. Nå gjør han det samme arbeidet med sankingstradisjonen. Mearrasiida har også prosjekter gående på mattradisjoner som er i ferd med å dø ut. Det er Sametinget som finansierer mesteparten av driften på Sjøsamisk kompetansesenter. Senteret samarbeider med flere forskningsinstitusjoner som arbeider med miljø,natur og kultur. Programmet sendt første gang 31/8 2019. Medvirkende: Thomas Hansen, Hans Hansen, Kjell Delås, Steinar Nilsen, Atle Sandvik. Programleder Jan Henrik Ihlebæk.

26 MINAUG 30
Comments
Spissbåten i Porsanger

Klemenskirken i Trondheim

- Her møtes det aller eldste i Trondheim og det nyeste nye innenfor gryndere og moderne kontorfellesskap. Det er en bro mellom gammelt og nytt. Det er Riksantikvarens prosjektleder Erik Jondell som åpner dørene til det kule og hippe kontorbygget «Digs» i Krambugata midt i Trondheim. Rett innenfor dørene kan man bokstavelig talt gå ned i historien og møte hele legenden om Olav den hellige, akkurat på det stedet der sagaen mener Olav gjenreiste Kaupangen og bygget Klemenskirken for seg og hirden. - Dette var antakelig ikke en kirke for alle, sier arkeolog og prosjektleder i NIKU, Anna Petersén. Hun har ledet hele utgravningsprosjektet som fikk så stor internasjonal oppmerksom de siste årene. – Det har jo vært intenst, sier hun, og roser utstillingen som viser steinfundamentene til Klemenskirken og ikke minst alteret, akkurat der de ble funnet, in situ. - Det her funnet er helt unikt. Det finnes ingenting tilsvarende, i hvert fall ikke i Skandinavien, og kanskje ikke i Europa heller. Her får man innblikk i en tankeverden, vi får vite litt om hvordan de geistlige tenkte når det gjelder de første kirkebyggene, sier Petersén. Fem kirker på samme sted Utstillingen bruker utsøkte lys- og animasjonsteknikker og inneholder mange flere elementer enn steinfundamentene til trekirkene som har avløst hverandre på dette stedet. – Antakelig er det sagaens «Skipakrok» vi har funnet, i en vik av Nidelven, sier Erik Jondell. Også tidligere og ikke minst yngre rester av bygninger og andre arkeologiske funn gir en finn helhet, ikke minst koblet sammen med tidligere utgravninger i dette området. I MUSEUM forteller Jondell og Petersén om utgravingen og funnene, og ikke minst hvordan kirke nummer to kan dateres helt eksakt til perioden 1015 til 1024. En periode som også passer som hånd i hanske med Snorres sagatekster. Medvirkende: Riksantikvarens prosjektleder, Erik Jondell og NIKUs prosjektleder for utgravningen, Anna Petersén. Programleder Øyvind Arntsen Programmet sendt første gang lørdag 17.august 2019

26 MINAUG 16
Comments
Klemenskirken i Trondheim

Ibsen som kunstmaler

At Henrik Johan Ibsen kom til Grimstad som 15-år gammel apotekerlærling, at han fikk barn utenfor ekteskapet og at han skrev et par dikt og skuespillet Catilina på Apotekets bakrom. Det er godt kjent. Men at han i flere år hadde fått privatundervisning av en kunstmaler, at han malte mange oljemalerier og tok oppdrag som illustratør mens han var i Grimstad, det er ikke fullt så kjent. Det er noe av det vi får høre mer om i denne utgaven av MUSEUM, som ble sendt første gang i 2006. Xylografi Faktisk var det som avistegner og illustratør i tidens nye trykketeknikk, xylografi, den unge Henrik Ibsen så som sin kunstneriske løpebane ved siden av oppdrag som sceneinstruktør. Han var med på å starte et ukeblad i Christiania og gjorde flere reiser rundt i Sør-Norge for å male og lage nye trykk. I 1860 forbød Suzannah Henrik Ibsen å bruke mer tid ved staffeliet. Etter dette kastet Ibsen alle sine tegninger og paret eide aldri noen av Ibsens malerier eller tegninger. Kun de som ble gitt bort eller solgt viser denne siden av Ibsens kunstneriske talent. MUSEUM besøker Grimstad Bymuseum, hvor noen av Ibsens originale oljemalerier henger på veggen, blant annet et portrett av losen Svend Haaø som mange mener er en forstudie til Terje Vigen. Også ved Ibsenmuseet i Arbiens gate 1 i Oslo er det samlet en lang rekke trykk og tegninger fra Ibsens hånd. Medvirkende : Rolf Erik Nilsen, Erik Henning Edvardsen. Programleder Øyvind Arntsen. Sendt første gang i 2006

26 MINAUG 9
Comments
Ibsen som kunstmaler

Når Norge skal på Hytta

- Vårt utgangspunkt er at vi landet fra månen i går og at vi har kommet til et sted hvor det er mennesker som gjør en rekke forunderlige ting. De går rart kledd, de kjører i merkelige farkoster, de har stammemøter og ritualer, og vi forsøker å forklare hva de er med på. Og den forklaringen har konservatorene Tor Kjetil Gardåsen og Jørgen Haave fra Telemark Museum gitt i prosjektet og boken ”Ferieliv i Kragerø”. I denne utgaven av MUSEUM, som ble sendt første gang i 2012, reiser vi sammen med forfatterne på ekskursjon til skjærgården ved Kragerø. - Dette er samtidsdokumentasjon, som forteller om ting vi tar for gitt, men som styres av underliggende tradisjoner og forskjeller mellom de som ferdes i ferielandet, sier Gardåsen. Han tar lytterne med på en fergetur fra Kragerø til Jomfruland for å observere både hytter, båter og ikke minst menneskene som ferdes der. – Setter vi det på spissen så er Kragerøskjærgården en symbolsk krigsarena hvor de forskjellige gruppene av ferierende står mot hverandre og konkurrerer, sier Gardåsen. Han har delt de ferierende inn i en rekke undergrupper, og ruller opp hele feriehistorien rundt Kragerø fra de første hyttene kom for fullt i mellomkrigstiden. Fedrekult og fartstid – Bare ta dette med patriarkatet, sier Gardåsen. – Ja, hva er det, sier vi. – For det første er ferielivsansiennitet viktig. De som har vært med lenge og arvet sine landsteder, det er selve aristokratiet her i Kragerøskjærgården. De viser det med å ta vare på gamle båter, la klær fra forrige generasjon henge på hytta, som den rene fetisjisme. Men først og fremst er det det at prisene er så høye at hyttene overdras veldig sent. Da sitter den eldre generasjon med eiendommene og sørger for at ferie på hytta blir et opphold i et patriarkalsk, eldrestyrt småsamfunn, hvor neste generasjon ikke har noe de skulle ha sagt og må rette seg etter de eldre. - Vi forsøker å gi mennesker selvinnsikt om hvem de er, hvor de kommer fra og hvor de går hen, sier Gardåsen. Medvirkende : Tor Kjetil Gardåsen og Jørgen Haave. Programleder Øyvind Arntsen . Sendt første gang i 2012

26 MINAUG 2
Comments
Når Norge skal på Hytta

Latest Episodes

Historisk klimakrise og årringer

«Klimarekonstruksjon» kaller forskerne det når de legger sammen lange serier med årringsdateringer fra hele Europa for å få en oversikt over tidligere tiders klimakriser. - Jeg kaller det for «Det svarte hull i europeisk historie», sier forsker Terje Thun ved Nasjonallaboratoriene for datering ved NTNU Vitenskapsmuseet i Trondheim. Gjennom mange års samarbeid med kollegaer i hele Europa og lange serier med studier av årringer på gamle trær i Norge har Terje Thun kommet fram til at det må ha skjedd noe i 1258 som påvirket klimaet i hele Europa i mange år. - Mest sannsynlig er det et stort vulkanutbrudd i Indonesia, kanskje det største de siste tusen år, sier Thun. Den historiske klimakrisen er dokumentert i hvert eneste tre som vokste den gangen og er synlig i dendrokronologien over hele Europa gjennom 1300-tallet og langt inn på 1400-tallet. - Vis er det i at det ble full kollaps i byggevirksomheten over hele Europa og at uår og store nedbørsperioder i tiårene som fulgte hemmet veksten med så mye som 90 prosent, sier Thun. Han peker på at denne klimakrisen kan ha mye av skylden for at Svartedauden i 1349 fikk så store utslag og at det tok så lang tid før virkningene avtok. I MUSEUM følger vi Terje Thun og Helene Løvstrand Svarva på feltarbeid på Frønningen ved Sognefjorden. Forskerne forteller om hvordan de tar boreprøver av trær og hvordan de leter etter flere tusen gamle trær i innsjøer over dagens tregrense. Med : Helne Løvstrand Svarva, Terje Thun og Vilhelm Rumohr. Programleder Øyvind Arntsen. Sendt første gang 12/10 2019

26 MIN4 days ago
Comments
Historisk klimakrise og årringer

En smak av klippfiskhistorien

Det er lenge siden kvinnene vendte klippfisk på klippene rundt om i Kristiansund. Men klippfiskhistorien lever fortsatt sterkt i byen, med eget klippfiskmuseum og mange klippfiskentusiaster. - Det er ikke vanskelig å få seg et måltid saltfisk, enten som Bacalao eller i andre retter, sier forskningsleder ved Nordmøre museum, Odd Williamsen. - Han er ekspert på klippfiskhistorien, i likhet med klippfisk-kjøpmann og lokalhistoriker Knut Garshol. Salttørket hvitfisk Eventyret med produksjon av salttørket hvitfisk startet på slutten av 1600-tallet med Jappe Ippes. Han hadde hollandsk bakgrunn. Og de som kom til og utviklet denne industrien videre, var også utlendinger, det var skotter og etter hvert også dansker. - Janteloven sørget for at det ikke var lokale drivere, det var nesten slik at det skulle være utlendinger, forteller Odd Williamsen. Han er stolt av Norsk Klippfiskmuseum som formidler denne ramsalte historien i et 5000 kvadratmeter stort bygg fra 1700- og 1800-tallet. - Museet ønsker å formidle klippfiskhistorien så sanselig som mulig. Her kan du lukte, smake og kjenne på klippfisk, sier forskningslederen ved Nordmøre museum. - Knut Garshol, som driver Klippfiskbutikken, på Rådhusplassen i Kristiansund er fjerde generasjon i klippfiskbransjen. Han forfedre drev med slofart – det vil si transport av skrei fra Lofoten og Finnmark til Kristiansund. Slofarten var en stor næring i byen. Fortsatt produseres det mye klippfisk på Nordmøre og Sunnmøre. Nå skjer det innendørs på store rister hvor fisken utsettes for forskjellig «vær» og infrarødt lys som gjør samme virkning som sollys. Medvirkende: Odd Williamsen. Knut Garshol. Programleder Jan Henrik Ihlebæk. Sendt første gang 5.oktober 2019

26 MIN1 weeks ago
Comments
En smak av klippfiskhistorien

Gård og grav ved Vinjeøra

Ved Vinjefjorden på Nordmøre graver arkeologer fra Vitenskapsmuseet i et særdeles spennende felt. Her er det funnet en gårdsstruktur fra jernalder og en stor gravplass bare hundre meter unna. Utgravningene kan kaste nytt lys over utviklingen av den historiske gården og om gravskikk i førkristen tid. Særlig spennende er funnet av det som kan være et dødehus. «Vi har ikke vært borte i noe lignende i Vitenskapsmuseets nedslagsfelt. Og det er jo store deler av Midt-Norge, sier prosjektleder Raymond Sauvage ved Vitenskapsmuseet i Trondheim. Statens vegvesen skal forbedre E39 gjennom området. Folket på Vinjeøra har krevd at det blir gul midtstripe på den trafikkerte Europaveien. Det er tross alt hovedveien mellom Kristiansund og Trondheim. Feltet ligger på grunnen til Skeiet gård – høyt oppe på en morenerygg med fabelaktig utsikt ned til Vinjeøra og Vinjefjorden. «Vi antar at det kan ha svært en gård her helt fra eldre jernalder fram mot tidlig middelalder. Det gir oss mulighet til å finne utviklingstrekk over et langt tidsspenn. I gravfeltet har vi spor etter det som kan ha vært en steinalderboplass. På den tiden var det trolig seilbart mellom Vinjeøra og Kyrksæterøra, forteller Sauvage. I en mannsgrav er det funnet restene etter det som kan ha vært en kriger fra Vinkingtid. Utgravningsleder Karoline Mikkelsen forteller: «Vi fant sverd, spyd og restene av et skjold. Det var ingen levninger. Jorda her består av grus og sand med god drenering slik at ingenting av skjelettet er bevart. Like ved er det funnet en kvinnegrav med perler og smykker. Mikkelsen utelukker ikke at det kan være et tredvetalls graver på området. To båter er også lokalisert. Den ene er gravd ut, men det er bare sømmen i bordgangene som er igjen.

26 MIN2 weeks ago
Comments
Gård og grav ved Vinjeøra

Handverksdager på Røros 2019

- Av det man kan se med det blotte øyet her på Røros, så er det ikke mye som er fra storhetstiden da verket gikk. Da må man bak de panelte fasadene og inn i gårdsrommene, sier Per Øivind Riise fra Røros Museum. - Og Berit Bakosgjelten, avdelingsleder for bygningsvern på Røros Museum legger til at folk blir veldig glade for å se en gammel tømmervegg. men de fleste fasadene ble panelt allerede på 1700-tallet, og da sveitserstilen kom med jernbanen på 1800-tallet, så skulle hele byen se sånn ut. Og på 1930 og 40-tallet og fram til Unescos vernestatus, så var det om å gjøre å plukke ned sveitserstilen. Vernetenkingen har forandret seg mye gjennom tidene, sier Bakosgjelten. I MUSEUM besøker vi «Handverksdager på Røros 2019» som arrangeres for 20.gang i år. Der samles tradisjonshåndverkere fra hele landet, både for å lære av dyktige kursledere og for å treffe hverandre og utveksle erfaringer. Jon Bojer Godal, (82), er av de kurslederne som har lengst erfaring med bygging i tre, både når det gjelder hus, uthus, låver, takkonstruksjoner og for den saks skyld, gamle båter. - Det var et sterkt teknologisk skifte da det amerikanske bindingsverket og hurtige, industrialiserte byggemetoder kom for alvor på 1960-tallet, sier Godal. Da forsvant den tradisjonelle byggeteknikken gradvis mer og mer, og nå er Godal en av dem som forsker på og lærer fra seg handlingsbåren kunnskap. - Det er ikke bare håndbåren kunnskap det handler om, men det er hele handlingsmønsteret vi må forstå bedre, sier Godal. Medvirkende: Per Øyvind Riise, Berit Bakosgjelten, Jon Bojer Godal, Matthias Helje, Ole Jørgen Schreiner, Jan Tore Ovesen. Programleder Øyvind Arntsen. Sendt første gang 21/9 2019

26 MIN3 weeks ago
Comments
Handverksdager på Røros 2019

Skogfinnetorpet på Abborhøgda

Den skogfinske kulturen ble knapt regnet som norsk og lå antakelig langt fra det som var idealet for Fortidsminneforeningens stiftere i 1844. - For dem var det en jakt på det spesielt gamle og det spesielt vakre og det spesielt norske. Det var stavkirker, middelalderloft og klosterruiner. De fortalte Norgeshistorien i store bokstaver, sier Fortidsminneforeningens styreleder Margrethe C Stang i jubileumsåret. Når Fortidsminneforeningen nå overtar fredede bygninger, er det med en litt annen innfallsvinkel. I de senere årene har foreningen blitt eier av blant annet et sjøsamisk småbruk i Balsfjord og er nå i ferd med å overta skogfinnetorpet på Abborhøgda. Da skriver vi dem på vår måte inn i Norgeshistorien. Det har ikke alltid vært åpenbart å inkludere de nasjonale minoritetene i vår felles historie, sier Stang. I MUSEUM går vi innover i Varaldskogen i Austmarka i Kongsvinger kommune på gamle skogfinske stier. Abborhøgda ligger på en fin høyde med utsyn over skogene og rundt det store tunet liger det til sammen 10 bygninger, store og små. - Det ser nesten ut som dyrehus og driftsbygninger vokser opp av jorden, de ble lagt akkurat der det passet best, og bygget på den ekleste og mest økonomiske måten, både når det gjelder materialer og tidsbruk, sier generalsekretær Ola H Fjeldheim. Han gir ros til Skogfinsk museum på Svullrya og Anno museum og de som har sørget for at husene og kulturlandskapet har blitt holdt i noenlunde hevd de siste årene. Riksantikvaren har fredet husene og de mange små driftsflatene i mosaikklandskapet rundt gården. Statskog overdrar eiendommen til Fortidsminneforeningen som nå skal forsøke å få til vern gjennom bruk. - Det er Skogfinsk museum som kan den skogfinske historien. Vi i Fortidsminneforeningen skal forsøke å ta oss av husene og landskapet og prøve å gjøre stedet til et sted mange kan besøke. Vi vil hente fram gamle håndverksteknikker og gjøre det vi kan, sier Fjeldheim. - Men det skal ikke bli en polert idyll. Noen ganger kan det være en fare for at for mye blir «ryddet opp». Vi skal ta være på stedet som det er, sier generalsekretær Ola Fjeldheim. Medvirkende: Styreleder i Fortidsminneforeningen, Margrethe C Stang og generalsekretær Ola H Fjeldheim. Programleder Øyvind Arntsen. Sendt første gang 14/9 2019. Illustrasjonsmusikk i bakgrunnen er fra "Langt innpå skoga" med Sinikka Langeland.

26 MINSEP 13
Comments
Skogfinnetorpet på Abborhøgda

Fetsund lenser

Helt siden 1300-tallet ble tømmer fløtet i norske elver og vassdrag. Nå går alt tømmer på trailer eller tog. I Fetsund ligger ett av de aller største industrielle kulturminene her i landet. Det er Fetsund lenser. Den forteller fløtehistorien i Norge. «Så langt vi vet er dette anlegget det eneste som er igjen i hele verden, sier konservator Thomas Støvind Berg. På det meste arbeidet det 300 mennesker i Fetsund lenser. Her ble tømmerstokkene samlet «rettet» og buntet for videre slep ned mot Lillestrøm og Øyeren. På midten av 80-tallet var det slutt. Sagbruk og fabrikker som hadde kjøpt tømmeret, forsvant. «Det var nære på at hele anlegget her ble revet. Takket være musikkprofessor, trompetist Harry Kvæbæk ble anlegget reddet og fredet. Derfor har han fått sin fortjente statue i anlegget her, forteller Berg. Det var et vell av oppgaver i en tømmerlense. Etter hvert kom store mekaniske installasjoner som lettet arbeidet. «I et anlegg som strekker seg over to og en halv kilometer ble det upraktisk for arbeiderne ute i lensesystemet å gå i land for å spise. Det ble plassert flytende hvilebrakker ute i elva slik at matpausene ble mer effektive, sier Thomas Støvind Berg. flere av disse flytebrakkene er fortsatt intakte og utgjør en del av lensemuseet. En del av tømmeret som havnet i Fetsund lenser hadde reist langt. «Det sies at tømmer som var hugget tre, fire mil sør for Roros, havnet her, sier konservator Thomas Støvind Berg. Fetsund lenser disponerer også en hel flåte historiske fartøyer i tillegg til en stor bygningsmasse på land.

26 MINSEP 6
Comments
Fetsund lenser

Spissbåten i Porsanger

Langs hele Norskekysten har små, lettrodde robåter vært et viktig arbeidsredskap gjennom alle tider. Båtene er som oftest spisse i begge ender og varierer i størrelse og utforming. I Hordaland har de Oselveren og Strandebarmeren. Det er mørebåter og Saltdalsbåter. I Porsanger kalles denne båttypen «Spissa». På Sjøsamisk kompetansesenter, Mearrasiida, i Indre Billefjord gjøres det nå et viktig arbeid for å bevare båttypen. Reddes fra historisk forlis - For oss sjøsamer er denne båten kanskje det viktigste symbolet for vår kultur, sier Thomas Hansen. I den øyrike Porsangerfjorden var leveveien fiske, sanking og jakt og husdyrene ble rodd ut på øyene med spissbåten. «Ja, til og med store okser ble fraktet med spissbåt. Da måtte bunnen fôres rikelig med torv, slik at ikke dyra ikke skulle tråkke hull i båten, forteller båtbygger Hans Hansen. Hansen er nå en av de ytterst få som kan bygge «spissa». Nå har han fått en lærling som skal videreføre tradisjonen. Ord og uttrykk bærer historie Språkforsker Steinar Nilsen har sin oppgave i å samle samiske ord knyttet til båten og til byggingen av dem. Et møysommelig arbeid. «Jeg har intervjuet mange av de gamle her i området som kunne de gamle samiske ordene på båtenes forskjellige konstruksjonsdeler. Nå har vi samlet mange ord som egentlig var i ferd med å gå tapt i det samiske vokabularet, sier Nilsen. Nå gjør han det samme arbeidet med sankingstradisjonen. Mearrasiida har også prosjekter gående på mattradisjoner som er i ferd med å dø ut. Det er Sametinget som finansierer mesteparten av driften på Sjøsamisk kompetansesenter. Senteret samarbeider med flere forskningsinstitusjoner som arbeider med miljø,natur og kultur. Programmet sendt første gang 31/8 2019. Medvirkende: Thomas Hansen, Hans Hansen, Kjell Delås, Steinar Nilsen, Atle Sandvik. Programleder Jan Henrik Ihlebæk.

26 MINAUG 30
Comments
Spissbåten i Porsanger

Klemenskirken i Trondheim

- Her møtes det aller eldste i Trondheim og det nyeste nye innenfor gryndere og moderne kontorfellesskap. Det er en bro mellom gammelt og nytt. Det er Riksantikvarens prosjektleder Erik Jondell som åpner dørene til det kule og hippe kontorbygget «Digs» i Krambugata midt i Trondheim. Rett innenfor dørene kan man bokstavelig talt gå ned i historien og møte hele legenden om Olav den hellige, akkurat på det stedet der sagaen mener Olav gjenreiste Kaupangen og bygget Klemenskirken for seg og hirden. - Dette var antakelig ikke en kirke for alle, sier arkeolog og prosjektleder i NIKU, Anna Petersén. Hun har ledet hele utgravningsprosjektet som fikk så stor internasjonal oppmerksom de siste årene. – Det har jo vært intenst, sier hun, og roser utstillingen som viser steinfundamentene til Klemenskirken og ikke minst alteret, akkurat der de ble funnet, in situ. - Det her funnet er helt unikt. Det finnes ingenting tilsvarende, i hvert fall ikke i Skandinavien, og kanskje ikke i Europa heller. Her får man innblikk i en tankeverden, vi får vite litt om hvordan de geistlige tenkte når det gjelder de første kirkebyggene, sier Petersén. Fem kirker på samme sted Utstillingen bruker utsøkte lys- og animasjonsteknikker og inneholder mange flere elementer enn steinfundamentene til trekirkene som har avløst hverandre på dette stedet. – Antakelig er det sagaens «Skipakrok» vi har funnet, i en vik av Nidelven, sier Erik Jondell. Også tidligere og ikke minst yngre rester av bygninger og andre arkeologiske funn gir en finn helhet, ikke minst koblet sammen med tidligere utgravninger i dette området. I MUSEUM forteller Jondell og Petersén om utgravingen og funnene, og ikke minst hvordan kirke nummer to kan dateres helt eksakt til perioden 1015 til 1024. En periode som også passer som hånd i hanske med Snorres sagatekster. Medvirkende: Riksantikvarens prosjektleder, Erik Jondell og NIKUs prosjektleder for utgravningen, Anna Petersén. Programleder Øyvind Arntsen Programmet sendt første gang lørdag 17.august 2019

26 MINAUG 16
Comments
Klemenskirken i Trondheim

Ibsen som kunstmaler

At Henrik Johan Ibsen kom til Grimstad som 15-år gammel apotekerlærling, at han fikk barn utenfor ekteskapet og at han skrev et par dikt og skuespillet Catilina på Apotekets bakrom. Det er godt kjent. Men at han i flere år hadde fått privatundervisning av en kunstmaler, at han malte mange oljemalerier og tok oppdrag som illustratør mens han var i Grimstad, det er ikke fullt så kjent. Det er noe av det vi får høre mer om i denne utgaven av MUSEUM, som ble sendt første gang i 2006. Xylografi Faktisk var det som avistegner og illustratør i tidens nye trykketeknikk, xylografi, den unge Henrik Ibsen så som sin kunstneriske løpebane ved siden av oppdrag som sceneinstruktør. Han var med på å starte et ukeblad i Christiania og gjorde flere reiser rundt i Sør-Norge for å male og lage nye trykk. I 1860 forbød Suzannah Henrik Ibsen å bruke mer tid ved staffeliet. Etter dette kastet Ibsen alle sine tegninger og paret eide aldri noen av Ibsens malerier eller tegninger. Kun de som ble gitt bort eller solgt viser denne siden av Ibsens kunstneriske talent. MUSEUM besøker Grimstad Bymuseum, hvor noen av Ibsens originale oljemalerier henger på veggen, blant annet et portrett av losen Svend Haaø som mange mener er en forstudie til Terje Vigen. Også ved Ibsenmuseet i Arbiens gate 1 i Oslo er det samlet en lang rekke trykk og tegninger fra Ibsens hånd. Medvirkende : Rolf Erik Nilsen, Erik Henning Edvardsen. Programleder Øyvind Arntsen. Sendt første gang i 2006

26 MINAUG 9
Comments
Ibsen som kunstmaler

Når Norge skal på Hytta

- Vårt utgangspunkt er at vi landet fra månen i går og at vi har kommet til et sted hvor det er mennesker som gjør en rekke forunderlige ting. De går rart kledd, de kjører i merkelige farkoster, de har stammemøter og ritualer, og vi forsøker å forklare hva de er med på. Og den forklaringen har konservatorene Tor Kjetil Gardåsen og Jørgen Haave fra Telemark Museum gitt i prosjektet og boken ”Ferieliv i Kragerø”. I denne utgaven av MUSEUM, som ble sendt første gang i 2012, reiser vi sammen med forfatterne på ekskursjon til skjærgården ved Kragerø. - Dette er samtidsdokumentasjon, som forteller om ting vi tar for gitt, men som styres av underliggende tradisjoner og forskjeller mellom de som ferdes i ferielandet, sier Gardåsen. Han tar lytterne med på en fergetur fra Kragerø til Jomfruland for å observere både hytter, båter og ikke minst menneskene som ferdes der. – Setter vi det på spissen så er Kragerøskjærgården en symbolsk krigsarena hvor de forskjellige gruppene av ferierende står mot hverandre og konkurrerer, sier Gardåsen. Han har delt de ferierende inn i en rekke undergrupper, og ruller opp hele feriehistorien rundt Kragerø fra de første hyttene kom for fullt i mellomkrigstiden. Fedrekult og fartstid – Bare ta dette med patriarkatet, sier Gardåsen. – Ja, hva er det, sier vi. – For det første er ferielivsansiennitet viktig. De som har vært med lenge og arvet sine landsteder, det er selve aristokratiet her i Kragerøskjærgården. De viser det med å ta vare på gamle båter, la klær fra forrige generasjon henge på hytta, som den rene fetisjisme. Men først og fremst er det det at prisene er så høye at hyttene overdras veldig sent. Da sitter den eldre generasjon med eiendommene og sørger for at ferie på hytta blir et opphold i et patriarkalsk, eldrestyrt småsamfunn, hvor neste generasjon ikke har noe de skulle ha sagt og må rette seg etter de eldre. - Vi forsøker å gi mennesker selvinnsikt om hvem de er, hvor de kommer fra og hvor de går hen, sier Gardåsen. Medvirkende : Tor Kjetil Gardåsen og Jørgen Haave. Programleder Øyvind Arntsen . Sendt første gang i 2012

26 MINAUG 2
Comments
Når Norge skal på Hytta